‹ Tilbake

Årets Ultraløp finner sted med start og mål ved Tverrelvdalen Ungdomshus lørdag 26. august. I år utvider vi med en 90 km distanse.

 

Løypekart for 90 km vil snart komme på hjemmeside. Se påmelding trykk på linken: https://signup.eqtiming.com/?Event=Arctic_Alta&lang=norwegian

 

I forbindelse med fjorårets løp publiserte vi en artikkel med Jannicke Andersen som gav god respons. Flere har etterspurt dete intervjuet og vi legger det derfor ut på nytt. Takk til Jannicke som delte opplevelsene med oss.

 

Se intervjuet under her:

 

Erstattet sofa med sunne vaner:

gikk ned 70 kg og ble ultraløper!

 

I juni fullførte Jannicke Andersen et 50 km terrengløp, - en sensasjon med tanke på at hun hadde vært både overvektig og inaktiv for et par år siden. Livsstilsendringen og den fysiske prestasjonen har gitt henne mestringsfølelse ved å ha fått til det «umulige».

 

Petter Eliassen, eliassen.petter@gmail.com

Selvdisiplin, sosial støtte og å unngå å bli overivrig er tre ting hun fremhever som har vært viktig for å lykkes med å både gå ned i vekt og for å lykkes med løping:

- Det gikk litt som en rullende ball, det starta først å gå ned i vekt med endringer i kostholdet. Da ble det lettere å bevege seg, og da ble det enda lettere å gå ned i vekt. Det ga motivasjon og mestringsfølelse forklarer trettitreåringen som bor i nærheten av Gardermoen og har blitt hektet på løping mot alle odds.

 

Treningsprogram med 1 minutt jogg, ikke bli for ivrig!

Etter vektnedgangen var det samboeren som fikk henne i gang med trening:  

- Samboeren min sa han hadde skikkelig lyst til å begynne å jogge. Han hadde da gått ned 85 kg. Han hadde funnet et funnet et nybegynnerprogram fra Løplabbet. Så da startet vi sammen. Første uka litt gåing og 1 min jogg innimellom. Lenger og lenger til vi jogget 30 min etter 12 uker.

Hvilke egenskaper i deg selv har du dratt nytte av i treningsarbeidet?

-Tålmodighet og dedikasjon, det at du har en avtale med deg selv, det å kunne stole på prosessen og stå i det, å faktisk gjennomføre 3 økter i uka. Veldig fort gjort når man har en god dag, å dra på litt for mye, jogge 5 min selv om det sto 2 minutter på programmet. Eller å stå over når det regner som verst. Jeg fulgte programmet slavisk, selv om jeg hadde klart å gi mer. Tror det er skadeforebyggende å gjøre det gradvis. Å ikke miste motivasjonen hvis man knekker sammen. Mange rundt meg ble inspirert og startet opp på 12 ukers programmet, men tror ingen av de klarte å fullføre det. Jeg tror det er viktig å akseptere at noen ganger har man dårlige dager, og ikke miste motet, men tenke at det vil bli bedre. Etter 12-ukers programmet, fortsatte vi med et 8-ukers program. Etter 8-ukers programmet, kunne vi jogge 1,5 time sammenhengende. Vinteren kom og vi meldte oss inn i treningsstudio, og fortsatte med styrketrening på Spenst. Vi hadde startet med styrketrening mens vi gikk ned i vekt, men nå fikk vi et nytt program med mer løperettet trening. Vi fikk vi raskt merkbar fremgang på løpeformen. Nå trener vi på et treningssenter hvor de også har innendørs løpebane.

 

Svigerfar er løpsildsjel

 

-Din svigerfar er en ivrig ultraløper og en ildsjel i dette miljøet. Hva har han hatt å si for deg og din interesse for løping?

-Han har hatt alt å si. Ola Wengen er grunnlegger av Romerike ultraløpeklubb og medlem nr 1. Han arrangerer RPL(Romerike på langs) og Bislett 24t. Har også vært redaktør for bladet Kondis. Han er en stor inspirasjonskilde og har vært med oss på mange turer. Han synes det var veldig gøy når vi begynte å løpe og støtter oss mye.

 

Ultraløp er ikke som maraton – tiden ikke i fokus

 

-Hvordan vil du beskrive det å løpe et ultraløp?

-Det er stort og litt uoppnåelig. Det å tenke på distansen og alle reaksjonene, det var wow, mange blir imponert etterpå. Målet var hele tiden å fullføre, uten fokus på tiden. Den innstillingen var avgjørende for at jeg klarte å fullføre, og at jeg ikke ble syka ut av alle som sprang fra meg. Det måtte jeg bare glemme med en gang.

 

-Hva kjennetegner et bra mosjonsløp?

-At du koser deg og har det gøy. Ellers er det ikke noe poeng. Ikke å bevise for noen andre nødvendigvis men heller konkurrere mot seg selv. Ultraløpere tar det litt mer rolig og har en fin innstilling, det er mindre stress og «meg først». Mange hyggelige folk som kan slå følge med underveis i løpene og slå av en prat. Det er sosialt. Skillet mellom maraton og ultraløp virker på meg som to forskjellige ting, fordi konkurransejaget er mye mindre på ultraløp.

 

Det viktigste er å holde på det

 

-Tror du at du klarer å opprettholde formen og motivasjonen i årene som kommer?

-Hvis noe skal svekke formen min eller lysta til å trene, må det være sykdom eller at jeg blir gravid og blir dårlig. Nå vet jeg at jeg kan få det til, så det er en stor motivator til å fortsette å trene. Neste konkurranse for min samboer og meg er Eidsvoll 6-timers.

 

-Hva motiverer deg mest?

-Å kunne reise rundt med samboeren min og trene. Vi trener alle øktene sammen, det har blitt hovedhobbyen vår, nå trener vi 5 dager i uka.

 

-Hva har vært de største utfordringene med å klare å fortsette å trene løping?

-Vi har begge vært skadet i vinter, jeg hadde et tretthetsbrudd i vinter, da fikk jeg testa tålmodigheten min, jeg måtte trene alternativt. Måtte trene svømming, sykkel og styrketrening. Svømming er noe av det kjedeligste jeg vet. Men jeg kom meg gjennom det og fikk bevist for meg selv at jeg tåler motgang.  

 

Det første løpet

-Beskriv de tankene og følelsene som kom når du krysset målstreken på «Romerriket på Langs», ditt første ultraløp?

-Det å ha klart det, det betydde så mye, vanskelig å beskrive. Tårene kom allerede da svigerfar møtte meg 1 km før målgang, da hadde jeg slitt kraftig fra 5 km før mål. Siste hundre meterne gassa jeg på og da jeg runda hjørnet og hørte speakeren fortelle om meg og det ble klappa og spilt musikk, tatt bilder, da tenkte jeg; «herregud jeg har klart det!» Det var lykkerus av en annen verden. For to og et halvt år siden klarte jeg så vidt å gå fem km. Har nesten aldri gått i skogen som liten, samboern min var den første som tok meg med på tur i skogen, en gang gikk vi ca 1 km og jeg kjefta på han fordi jeg synes det var så slitsomt. Nå kan jeg løpe i terreng utenfor sti. Og selv med en ankel uten leddbånd, på grunn av tidligere skader. Men med en ankelstøtte er det ikke noe problem.

 

-Avslutningsvis vil vi bare si at hvis du/ dere kommer til Alta, og ønsker å bli med på en løpetur eller å delta på Arctic Alta ultramaraton må du si i fra. I Finnmark er det veldig fint å løpe på fjellet.

-Takk det vil jeg gjerne, jeg har en mor fra Finnmark, så kanskje jeg kommer neste år hvis dere arrangerer da også. Helt til slutt vil jeg gjerne få med at folk kan følge bloggen vår www.ityktogtynt.no. Kanskje kan noen bli inspirert av oss der og ta fatt på sin egen livsstilsendring